Stillhet

Nå sitter jeg på hybelen mens tonje sover på sofaen ved siden av. Alt er stille. Nesten. Bare kjøleskapet som gir fra seg den gjennkjennelige duringa. Ja, også bilene ute på veien kan høres i det fjerne. I natt sovna bestefar inn. Kreften hadde spredd seg til skjelettet og det var lite man kunne gjøre. Det er da man sier at det var for det beste...

Kreft. Hva er egentlig det? For meg er det et annet ord for døden. Alle som har dødd i familien har dødd av kreft. Det er liksom noe som bare er der, som man venter skal bryte ut. Hva kan man gjøre for å stoppe det da? Nei, av erfaring, ingenting. Det er bare noe som kommer etter man har nådd en viss alder, en alder man ikke vet enda. Du får jo kreft av ALT. Spise chips, kjøtt, brent mat, kokt mat, e-stoffer, sol og hvem vet hva mer. Det er rett og slett ingenting man kan gjøre for å slippe unna det, så da kan man like godt la være å prøve. Noen hevder: "Får man det, så får man det", men det er jo ikke så enkelt da.

Det finnes jo tusen sykdommer som rammer folk hele tiden, og det flest dør av er jo ikke kreft, men hjerte- og karsykdommer.For å si det sånn, i forgårs hørte jeg på radioen at dersom man spiser for mye godteri og karbohydrater får man (ikke bare lett sukkersyke) men også huden din blir grå og rynkete (visstnok). Så hva skal man si? Man må vel bare leve livet mens man kan, nyte hvert øyeblikk og håpe på det beste:)

"... vårt liv er en reise, og vi vet ikke hvor eller hvordan den ender, eller om den noen gang egentlig ender."
Benny Andersen