Kristine og jeg var altså på en vandretur på hele 3 dager i sommer:P Det var på en måte mye tyngre enn forventa, samtidig som at det også gikk bedre enn først tenktVi starta fra Ljosland i enden av Langevann, der vi ble kjørt over med båt av Frank Flodquist:):)
I båten satt også en far og en sønn som skulle nesten samme veien, så disse støtte vi til stadighet på:) Da vi begynte å gå fant hvert fall jeg ut av at dette kom til å bli GRUUUUSOMT og jeg angra bittert på at jeg i det hele tatt trodde jeg var laget for slikt. Det blei ikke bedre da jeg falt og slo kneet (ikke det brukne for de som lurte). Så den første timen var både varm midt i solsteiken med ullgenser på, og den var ulidelig med 14 kg ekstra på ryggen. Da vi bare fikk gått litt likevel, så ble alt mye bedre, og jeg kunne begynne å nyte verden og dens vakre natur:) Store deler av turen hørte vi også på I-pod så det hjalp på tempoet;)
Første overnatting var på Gaukhei! (som du kan skimte i bakgrunnen:)
Min første tur inn og Kristines tredje. Her var det kamp om sengeplassene. Det var 40 senger og 41 gjester, så vi måtte dele rom med to leger, ei fra Kr.sand og en "venn" fra Tyskland. Jeg kan ærlig si at jeg aldri har sovet sååå dårlig noen gang. Begge snorka, og ellers i det andre rommet vegg i vegg var duren så høy at Kristine til stadighet trodde det var meg og prøvde å nappe av meg dyna for våkne meg!! GRRRR... (visstnok hadde jeg snorka jeg også, men jeg sov nesten ingenting så jeg vet ikke om jeg tror det enda;)..)
Neste dag var det kjempefint vær, og vi brukte GOD tid fra Gaukhei til Josepsbu. Det tar normalt ca. 3 timer å gå, vi brukte 6;) Men så lå vi og solte oss lenge i ei li ned mot et vann og brukte dagen godt:) Da vi omsider kom frem, fant vi ut at det fristet lite å sove der. Hvem andre enn Fru Lege stod og vinka og veiva på oss da vi kom? Jeg orka ikke ei slik natt til, og det gjorde ikke Kristine heller. Så vi bestemte oss, på tross av at det nå PØSregna, for å gå til Kvinen, som var 3,5 timer til å gå.
I begynnelsen gikk det veldig fort og vi hadde gått over halvparten av ruta på en time bare, men så begynte det å gå stadig tråere, og sulten grov i magesekken.. Så det var bare å slå seg ned! Vi heiv innpå all verdens, så mens sekken stadig ble lettere og magen tyngre, fortsatte vi i et betydelig langsommere tempo mot målet.
Da vi endelig kunne skimte hytta i det fjerne spredte gleden seg i begges sinn og vi tralta videre, lykkelige over at vi snart var fremme:) Men før vi kom så langt så vi det vakreste synet (nesten) på hele turen:) Solnedgangen over Kvinen Bru;) Her ble det brukt nesten 1 time bare på posering og bildetaking.
Vel fremme på hytta ble vi tatt i mot av en snill bestefar med to barnebarn. Vi ble losjert inn på et rom UTEN andre tilstede, og kunne deretter nyte ei varm blomkål- og brokkolisuppe:):) NAM!! Før leggetid la vi inn massasjestund, så da morgenen kom (etter ei UTROLIG deilig natt) var all stølhet nesten borte:) Da var det bare å traske videre til Donsen der Kenneth stod å venta! Denne biten gikk greit selv om begge hadde trodd det var mye kortere, og priste oss lykkelig for at vi hadde gått til Kvinen dagen før! Dette var også strekningen for turens eneste "krangel" da begge ville gå forskjellig vei etter at vi mista stien;) Litt irritasjon må være lov etter 3 dagers hardt slit i steiksol, pøsregn, vind, knall og fall (datt ei gang til og slo samme kneet...), kleggstikk, oppover og nedover bakker og dårlig søvn! På tross av alt dette var det en KJEMPEfin tur som jeg absolutt fikk mersmak på! Dette skal gjentas og anbefales for alle fjellglade vandrere som har lite å finne på i helgene som kommer:):):)
